Språkhistorie

Fra 700-1350 var ett skrivspråk i Norge, Norrönt eller gammelnorsk. Norrönt ligner Islandsk som det er i dag. Det er tre årsaker for at Norrönt forsvant. Det norske talmålet forandret seg kraftig på 12,13 og 1400 tallet. Fleste nordmenn pratet dialekt. Svartedöden herjet i landet og de fleste som kunne lese og skrive döde, og norrönt forsvant med dem. Norge kom i union med Danmark og ble dermed dansk skriftspråk i Norge.
Norge kom i union med Danmark på grunn av giftemål mellom landenes kongefamilier og Norge var ikke lenger selvstendig land. Dansk tok mer og mer over av norrönt fra 1380 – 1450. Norske lover ble satt over til dansk, dersom norröne lovene var nesten uleselige.
I 1814 stod dansk skriftspråk sterkere en noen sinne i Norege, på grunn av skolegang og mange kunne lese og skrive, dansk. I 1814 ble Norge nesten et selvstendig land, de var i union med Sverige men de var nesten frie og kunne bestemme sitt skriftspråk selv. I store byer var snakket Dansk- Norsk, dansk með norsk uttale, men ellers i fleste små byer var snakket „norsk“ eller dialekt. Norge ble så helt selvstedig i 1905.
Historikeren P.A.Munch var en av de förste som ville at Norge skulle ha et egent skriftspråk, som ville være i takkt til landets folkespråk, i tilleg til dansk.
Han ville beholde dansk skriftspråk og lage et norskt skriftspråk som skulle ligne norrönt.
Dikteren Henrik Wergeland ville mene at det var nödvendig at skriftspråket skulle ligne mer talspråket. Han ville ta utgangspunktet i dansk og ta inn norske ord og tilpasse skriftspråket norsk uttale. Han så det slik at forandringen ville være over för hundreårene var slutt. Norge måtte få en skriftspråk som kunne ta sin naturlige plass mellom de andre skandinaviske skriftspråkene. Wergeland selv fornorsket dansken sin når han skrev.
Asbjörnsen og Moe ga ut Norske Folkeeventyr i 1841-1844. I språkhistorien er Asbjörnsen og Moes samling av folkeeventyr viktig, fordi de represenrerer en begynnende fornorskning av dansken.
De utga eventyrene med dansk rettskriving og böying, norsk ordvalg og setningsböying. Men det ble ikke noe ordentlig system för Ivar Aasen og Knud Knudsen startet sitt arbeid rundt midten av 1800 talet.
Ivar Aasen ville bygge at norsk skriftspråk skulle bygges på dialekter. Han reiste rundt om kring i landet i 4 år og samlet informasjon om dialekter og senere systematiserte han informasjonen i en norsk grammatikk og en norsk ordbok, han kalte språket „landsmål“. Aasen kalles ofte „nynorskens far“.
Knud Knudsen ville bygge norsk skriftspråk på det „dannede dagligtal“ i byen. Han ble tidlig opptat av fornorskning av dansken og var den enkeltperson som först og fremst drev fornorskningen videre. Fornorskningen resulterte til slutt i bokmål. Knudsen var lærer og tok opp Wergelands fornorskningslinje. Han ville mene at rettskrivin skulle fölge folkets uttale. Han laget et program for et norsk skriftmål med utgangspunktet i dansk. Blandt annet foreslo han at men skulle bytte ut blöte konsuntanter (b,d,g) etter vokal med de harde, norske konsuntantene (p,t,k)
I dag har vi to skriftmål i Norge, bokmål og nynorsk. Alle offisielle dokumenter og böker må skrives og trykkes på begge målene. NRK må ha 25% av sine programmer på nynorsk. Alle skal lære både bokmål og nynorsk på skole, men det er forskjellig hvor mye er lagt opp i begge språkene i skoler.

Opplysninger har jeg fra:
http://www.statvoks.no/konsept/norsk2/sprakhist/index.html
Tekster og oppgaver NOR203