Begravelse

Jeg har vært í begravelse til venner og slektninger og en minnegudstjeneste. Det er alltid vanskelig og sörgelig á si farvel. Men på en måte er litt enklere og si farvel til gamle folk som har levd en langt og godt liv. Jeg har også vært í begravelser til unge mennesker som hadde så mye igjen av livet, og det er vanskeligere, mann skjönner ikke hvorfor de må dö så ung, men det er jo sånn livet er. Vi blir födt inn i denne verden og vi kommer alle til å dö. Jeg kan ikke huske hva jeg tenkte i disse begravelsene, men jeg er alltid veldig nummen den dagen og så tom inni meg.
Den vanskeligste begravelsen jeg har vært i var da en veldig god venn döde i en ulykke og bare 23 år gammel. Man tenker på hvorfor han må dö, hva meningen med det er.
Så har jeg også opplegd at min bestevennine druknet da vi var 12 år og aldri ble funnet, og det var veldig rart, sörgelig og vondt. Jeg kunne ikke skjönne hvorfor hun döde, en så ung jente, hadde hele livet foran seg, foreldre og söster som kom til å savne henne så forferdelig og alle vennene. Da var jeg i minnegudstjeneste og det var liksom ingenting, vi var bare mange sammen i en kirke og presten sa noen ord og vi i klessen sang en sang.
Men jeg kan ikke huske den dagen lenger, det er en lang tid der i kring den ulykken som er i en virvar i hodet mitt, ville kansje være bedre i min hukommelse hvis jeg hadde vært eldre.